Susanne K. Mader
SOHO
«Jo friere det abstrakte ved formen opptrer, desto renere og dermed mer elementært klinger det. [...] Det finnes intet ‘må' i kunsten; kunsten er evig fri. For ordet ‘må' flykter kunsten som dagen for natten.»[1]
Sitatet er hentet fra det ikoniske essayet «Om det åndelige i kunsten», der kunstner og teoretiker Vasilij Kandinskij (1866-1944) vektlegger betydningen av at former har en viss frihet, og at det har innvirkning på formenes kvalitet. Med andre ord legger Kandinskij til grunn et premiss om at fri kunst er en forutsetning for formal kvalitet, som igjen leder til en rikest mulig klang mellom de involverte delene.
I Trafo Kunsthall har en rekke sveisede skulpturer i stål inntatt salen, der de har funnet sine plasser i hjørnene, langs veggene, stående på gulvet, og i luftige svev fra taket. Satt sammen av slanke stålemner uten solide flater, framstår skulpturene først og fremst abstrakte, men også åpne - som om de forsøker å avtegne luftrommet de opptar. Hver for seg består skulpturene av linjer på kryss og tvers, som i og med sin framtoning nærmest krever å sees fra ulike vinkler. Betraktet som en helhet utgjør de et ensemble som vanskelig kan beskrives som annet enn dynamisk og fritt.
Til ensemblet hører også en rekke veggmalerier, dog ikke av den ruvende sorten man gjerne forbinder med formatet. Her er det snarere snakk om fargefelt så slanke at en kan forledes til å tro at en enkel pensel har blitt brukt. «Linje» eller «strøk» synes å være en mer presis beskrivelse, men for begrepsavklaringens skyld: Utført direkte på vegg med maskeringsteip, akrylmaling og grundig presisjon, er dette (også) veggmaleri. Det slående er imidlertid framtoningen deres: Retningsbestemte elementer som ikke står i fare for å gå tom for energi fordi de strekkes for langt, holdt i en palett som skaper dybde og klang i møte med både hverandre og det svarte stålet.
Til tross for et relativt luftig førsteinntrykk, er det et tidvis utfordrende perspektiv man som betrakter oppmuntres til å innta. SOHO forutsetter et aktivt blikk, der man er nødt til å løfte blikket for å både fange helheten, men også alle dens bestanddeler - fra skulptur til skulptur, via linje til linje, kun avbrutt av større og mindre mellomrom som forsiktige pusterom underveis. Ingen av delene knytter fysisk an til hverandre, og eventuelle forbindelser mellom dem er kun antydet gjennom plassering. Linjer i skulpturene repliseres i veggmaleriene, eller kan hende er det motsatt. Lavmælte men artikulerte veggmalerier forlenger og aksentuerer de sveisede formene.
Til tross for at SOHO består av en rekke enkeltverk, oppleves det like naturlig å også anse den som en totalinstallasjon der melodiske former til sammen utgjør en symfonisk form - for å si det med Kandinskijs begreper.[2] Hva angår komposisjoner, er det i følge Kandinskij tale om kun to hovedformer: 1) Den melodiske formen, som er den enkle komposisjonen og underordnet en klart framtredende form, og 2) den symfoniske formen, som utgjør komplekse komposisjonen, bestående av flere former underordnet en hovedform.[3]
Kunsthistorien for øvrig er full av eksempler på hvordan en god komposisjon er resultat av matematiske beregninger, men i SOHO ligger ingen matematiske beregninger til grunn. Uten en forhåndsbestemt plan har utstillingen blitt til på stedet, og som betrakter kan en ane den umiddelbare lettheten som bare kan komme av det uplanlagte. Med en intuitiv tilnærming og en sensitivitet for objektenes behov for rom til å utfolde seg samtidig som de finner sin plass i rommet, har SOHO vokst fram - del for del, skulptur for skulptur, veggmaleri for veggmaleri - hele tiden med likevekt og innbyrdes logikk mellom delene som mål for øyet.
Sveisede linjer krysser malte linjer forutsatt at perspektivet tillater det, plater i stål finner sitt motsvar i fargefelt, bølgende stålemner repliseres av bølgende linjer. Den frie tilnærmingen til prosessen og opplevelsen av det umiddelbare som følger, holdes i balanse av den relativt strenge presisjonen som ligger i den tidkrevende tekniske utførelsen.
Maleriet har lenge spilt en sentral rolle i Susanne K. Maders kunstnerskap, men denne gangen er det maleriske til stede kun gjennom de sparsommelige, men diametralt uttrykksfulle veggmaleriene, og med den nøye utvalgte fargepalett. Med sin upretensiøse framtoning kan de oppleves som underordnet de sveisede skulpturene. Imidlertid er de essensielle for klangen i komposisjon, og følgelig balansen i helheten. På mange måter framstår utstillingen i Trafo Kunsthall som et konsentrat av Susanne K. Maders praksis, der de melodiske delene finner sin rolle i den symfoniske helheten. Det hele framstår som artikulert og tydelig, i en omsluttende men ikke kvelende visuell klangverden.
Monica Holmen
[1] Vasilij Kandinskij, Om det åndelige i kunsten. Pax Forlag: Oslo, 2001. s. 74-75.
[2] Ibid., s. 143.
[3] Ibid., s. 143.
